På trykk

I antalogien 'Hemmeligheter' utgitt av Skriveakademiet i 2023 finner du en av mine tekster.
Den ble kalt 'Tiden' og beskriver øyeblikk fra et besøk i en gammel kirke. Du kan lese teksten under. 

TIDEN
   Jeg gikk inn i den gamle kirken i det gamle landet i den gamle byen. Husene rundt sto som vindskjeve bevis på livet som hadde reist gjennom dem. Den gamle kirken også. Den var enda eldre enn husene som levde rundt. Den hadde sett mer liv og omfavnet flere mennesker.

   Full av undring gikk jeg gjennom den store tredøren. Den dundret i ørene mine da døren stengte verden ute bak meg. Det mørke lyset viste meg sporene av sorg og glede som hadde fått liv og omsorg i kirkerommet. Trebenkene på rader, glassmaleriene som holdt hemmelighetene i favnen sin. De omstendelige bildene på veggene som hadde vokst frem av en kunstners hender over eoner av tid. Lysestakene som bar i seg alle lysene de hadde holdt stand for. Jeg snudde meg og fikk øye på orgelet. Det mektige instrumentet som sendte lyden sin gjennom lag av vibrerende følelser og tanker. Så mange mennesker, så mange skjebner, så mange livskunstnere hadde hørt det og tatt det inn hjertene sine. Det hostet litt nå, men tonene kunne fremdeles klinge i ørene og berøre sjelene. Jeg hadde lyst til å gå opp og hilse på det. Akkurat denne kirken hadde et kirkerom til. Et rom hvor tiden var enda eldre og rommene danset enda litt saktere. Tiden. Skrittene mine førte meg dit. Til rommene fra fortiden. De førte meg til innhengningen som passet på et kjellerrom hvor ritualer hadde levd og store sjeler lå begravet. Jeg kikket ned og kjente historien stryke meg over huden. Den ga meg ikke noe mer. Bare suget av noe stort, noe vakkert som engang hadde vært.
   Jeg lukket øynene og la hånden på veggen. En vegg av stein, av fjell, som bare hadde blitt formet for dette formålet. Å tilbe noe større enn oss selv. Tiden slo imot meg og viste meg bildene sine. Bildene av lovløse kvinner på bål, av voksne menn med stor makt, og fine ornamenter. Men også av små barn i begynnelsen av livet som skrek så veggene sukket da det hellige vannet traff det nye hodet. Så var de innlemmet, barna, i samfunnet som kirken tok vare på. På sin egen måte, i sin egen tid.

Tiden som ligger i veggene.